Melkebonde Marthe Bogstad og eier av Randby gård utenfor Kløfta står på tunet til den velholdte gården. Hun ser utover beitemarkene hvor 60 dyr beiter i sitt eget tempo. Her har hun og ektemannen Lasse satset på å bygge et livsverk siden hun tok over gården som 24-åring. På vei til gården gleder konsernsjefen i NorgesGruppen, Runar Hollevik, seg til å møte den driftige bonden. Snart skal praten gå lett om lønnsomhet, norsk mat, miljø og kosthold. 

Marthe legger ikke skjul på at det har sin pris å være en av få melkebønder i området. – Selv om det er mye jobb hvor du samtidig må utvikle og drive din egen bedrift, er det givende å være bonde. Og for en bonde er det alltid et viktig mål å gi fra seg gården i bedre stand til neste generasjon.

La bonden få en lønn å leve av
Landbruk og lønnsomhet er et evig tema, og Runar og Marthe har også mye å melde når det gjelder bondens levekår.

– Vanlig besetning på gården er 220 dyr, men nå har jeg bare 160 totalt med okser. Kostnadene har økt betydelig, det siste trekvart året har det vært store utfordringer, og for å kunne betale regningene måtte jeg slakte tidligere enn vanlig, forteller Marthe.

Både Marthe og Runar er opptatt av det siste landbruksoppgjøret, og syns det er positivt at tilskuddet nå fikk et markant løft. – Bruket mitt er ikke en av vinnerne, men jeg er fornøyd med at vi får kompensert for kostnadene, forteller Marthe. – Fortsatt er drømmen å kunne heve en vanlig lønn. Det er et faktum at vi ligger cirka 300.000 kroner bak vanlige lønnsmottakere.

– Det er jo positivt at oppgjøret ga et godt bidrag til å dekke merkostnadene, sier Runar.

– Ja, men alt har blitt mye dyrere. Prisene på gjødsel og strøm har økt voldsomt, samtidig som prisene på trevirke og stål har skutt i været. Det gjør det vanskelig å bygge og utvikle gården, forklarer Marthe.

Runar mener bøndenes vilkår må bedres. – Det er bred politisk enighet om at Norge skal ha et levedyktig landbruk. Da må vi også være villige til å ta investeringen over statsbudsjettet. Utfordringen er at dersom økt tilskudd betyr høyere pris kan det for eksempel føre til at svenskehandelen øker.

– Ingen av oss vil at nordmenn skal handle i Sverige, vi vil jo ha dem til å handle her! skyter Marthe inn.

Vis fram den norske maten – og landbruket
Diskusjonen om norske og utenlandske matvarer engasjerer bredt nasjonalt, og særlig har det vært mye oppmerksomhet rundt lik emballasje på norsk og utenlands kjøtt- og karbonadedeig.

– Hva mener du NorgesGruppen kan bidra med? spør Runar.

– Dere kan bli flinkere til å promotere norske produkter, i dag ligger for eksempel norsk rødløk sammen med irsk rødløk, svarer Marthe. – Selv om norske varer er dyrere, er jeg ikke i tvil om at kvaliteten er høyere.

– Jeg er enig i at det det er et stort potensial for norskprodusert mat. Spør du norske forbrukere vil de helst kjøpe norsk, sier Runar. – Men da må vi bli enda flinkere til å vise fram produktene i tillegg til at dyrkingssesongen må utvides der det er mulig.

Samtidig er Marthe og Runar enige om at det ikke bare er norske landbruksprodukter som må vises fram, det er viktig å øke kunnskapen om hva norsk landbruk er.

– Folk har ikke lenger den samme nærheten til landbruket som før. Kunnskapsnivået er også lavt, selv om mulighetene til å hente kunnskap aldri har vært bedre. Vi driver også Randby aktivitetsgård, og der overhørte jeg en mor si: Se på mamma-oksen! Da tenkte jeg: Hva pokker betyr det, ler Marthe.

– Det er viktig at vi jobber for å bygge kunnskap om norsk matproduksjon og beholde tilliten til det norske landbruket. Jeg er enig i at vi i stor grad har fjernet oss fra landbruket. Da jeg var barn var jeg ofte på gården til besteforeldrene mine, mens mine barn har ingen familiegård å besøke. Da blir rett og slett bindeleddet mellom maten og forbrukeren borte.

Både Runar og Marthe er opptatt av miljøet:
– Det er en felles utfordring at matvareproduksjon har for høyt miljøavtrykk. Vi bør kunne halvere utslippene, sier Runar.

– Jeg satser blant annet på Norsk Rødt Fe, en kombinasjonsku som produserer både melk og kjøtt. Det er et tankekors at det aldri har vært så lite storfe i Norge som nå. Likevel blir de miljøsyndebukker. Mediene skriver at kupromp er en utfordring. Men fakta er at kua promper ikke, den raper. Jeg syns biltrafikk representerer et mye større problem, sier Marthe.

– Kunne vi også fått til å bruke 100 prosent norsk fôr ville det hjulpet mye, supplere Runar, som forteller at dette også er en satsing i Skift, en organisasjon for næringslivets klimaledere som sammen har klare ambisjoner for å nå klimamålene innen 2030. Tine og Nortura samarbeider blant annet om å bruke matavfall og rest-råstoff til produksjon av biogjødsel og dyrefôr. Et viktig mål er å redusere behovet for soya og importert protein. Runar mener også at bønder som ikke pløyer jorda og dermed binder mye CO₂ også burde bli belønnet for dette.

Marthe ønsker å investere i miljøtiltak, men lommeboka setter begrensninger. Men på grunn av høye strømpriser investerer hun nå i solceller, det vil gi en betydelig reduksjon i strømutgiftene. Det er lønnsomt å utnytte arealene på låvetakene. Hun skulle gjerne gjort mer, for eksempel når det gjelder jorda – men det koster for mye.