– Å stå opp tidlig hver dag, jobbe mye for lite penger – men å kunne styre min egen hverdag samtidig som jeg liker å jobbe fysisk – det kjennes riktig. – Men det er jo litt spesielt å ta unna fjøsstellet for deretter å reise til sykehuset – hvor jeg fødte én time etter ankomst. Med nummer to var jeg hjemme igjen etter seks timer, ler den unge trebarnsmoren.

Marthe visste at hun kom til å ta over gården etter foreldrene, og utdannet seg til agronom. – Jeg prøvde meg også på økonomi og administrasjon ved universitetet i Ås, men etter et halvt år reiste jeg hjem, lånte 10,5 millioner kroner og bygde nytt fjøs, som hver måned koster meg 100 000 kroner i renter. Og nattesøvnen blir ikke akkurat bedre av frykten for renteøkning. Så da skjønner du at jeg lærte ikke så mye på dét halvåret!

Marthe har mye humor, også på egne vegne, men hun er alvorlig når hun snakker om vilkårene for de som vil satse på å leve som bonde. På Randby gård er hovedvirksomheten melk- og kjøttproduksjon. Like ved suser bilene forbi på E6, men den idylliske gården oppleves å ligge milevis fra motorveiens stress og jag.

– Jeg visste hva jeg gikk til, mamma og pappa kunne for eksempel aldri være med på noe klokka fem, da var det melking. Grytidlig hver morgen var det også fjøsstell. Dét er en av grunnene til at jeg har investert i melkerobot – da kan jeg styre hverdagen litt bedre og kan ha tid til å følge ungene på fotballtrening. I det hele tatt gir det å være sin egen sjef en høy verdi, det er min egen innsats som vises og som skaper verdier. I tillegg er det også givende å kunne ta imot en kalv for deretter å følge den til den blir mor selv. Gresset vokser og høstes – det er rett og slett fint å jobbe i lag med naturen. Ingen dager er like, én dag stopper melkeroboten, kanskje kommer det en kalv, varer må bestilles og fôr blandes – og hele tiden er det møkk som må måkes. Her blir du garantert skitten, og ikke bare på henda, sier Marthe.

Er det noe du savner i livet ditt?
– Mitt valg er å være bonde på heltid. Det betyr også at vi velger bort lange Sydenferier og hytteliv, men det bryr jeg meg ikke om. Her bor vi fritt på landet, og trenger ingen hytte. Vi har kjøpt basseng og trampoline, og det er en stor grønn plen hvor ungene kan leke fritt. Det er alltid mye liv her, livet på gården binder familien sammen. Jeg syns det er morsomt når våre barn har med venner hjem fra barnehagen og du ser hvor begeistret de blir over hvordan vi bor – og at vi har kuer.

Marthe brenner for å fortelle om et ansvarlig, norsk landbruk: – Kjøtt er ferskvare, det er ikke meningen at et kjøttstykke skal holde tre uker i kjøleskapet. Norsk kjøtt er trygt og har høy kvalitet, og det burde også reflekteres i prisen. Det er ingen antbiotikaresistente bakterier i kjøtt som produseres i Norge, fastslår Marthe, som er bekymret for økende grad av «matsminking».

– Kvalitet koster litt mer. Men dessverre velger mange å heller kjøpe prosessert mat som for eksempel ferdige supper – alt skal visst kunne lages på fem minutter, fastslår Marthe.

En annen sak som engasjerer Marthe, er stemplingen av landbruket som en klimaversting. – Vi kan selvfølgelig forbedre oss, blant annet jobbes det med Norsk rødt fe (NRF), som slipper ut mindre metan. Mange fjøs har også fått installert miljøstasjoner som tar opp miljøskadelige gasser. Jeg blir litt lei av å forsvare oss mot at vi er verstinger, vi som driver med landbruk er veldig vant til å omstille oss.

– For meg er det merkelig å se på alle bilene som kjører fram og tilbake på motorveien samtidig som kua mi blir beskyldt for å være den store klimatrusselen. Jeg får det ikke til å stemme, i alle fall ikke når det er så få dyr i Norge som nå. Alle må selvfølgelig bidra, og selv har jeg investert i solcelleanlegg og sprer møkka med slangespreder, som gjør at gassene går rett i jorda og blir lagret der. Mange vet heller ikke at vi har et strengt regelverk i landbruket, følger vi ikke reglene taper vi penger.

(SLUTT)